tirsdag 21. april 2009

17. Oppgulp.

Inspirasjonen på bånn for tiden, så i stedet for noe nytt kommer i dag en artikkel jeg skrev for Foreningen Les i 2003, mens Pia Zawa Café var oppe og gikk.

KVINNELIGE SERIEFIGURER.

Ja, det er hva dette egentlig skulle handlet om, etter eget forslag – kvinnelige seriefigurer. Et område jeg visstnok burde vite en del om, siden jeg skapte en slik i 1989, som jeg har jobbet med fra og til siden. Dama heter Pia Zawa, og sjansene er store for at du aldri har hørt om henne.

Forarbeidet til artikkelen er gjort. Jeg vet nå at den første kjente serieheltinne med eget navn i første rute, het Bessie Busybody, og at serien ble laget av H. Y. Gages i 1904.*)

*) Denne serien blir nevnt i et par bøker, men senere research tyder på at den aldri har eksistert. En tv-serie med samme navn finnes, derimot.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp serier, og hva de handlet om. Jeg kunne tatt for meg den ultrasentimentale og ditto konservative Little Orphan Annie av Harold Gray, som av mystiske årsaker fremdeles har suksess i moderne tid, både på film og teaterscene. Eller snakket om hvor mye lettere det er å få solgt en serie nå enn for få år siden, hvor den kvinnelige hovedpersonen ikke er stupid eller halvnaken. At det finnes kvinnefigurer i seriene som ikke er annet enn utbrukte klisjéer. Men også at det finnes andre. Dem du føler du har kjent, eller møtt, eller bare hatt lyst til å møte. Slike som Adéle Blanc-Sec, hovedpersonen i Jaques Tardis retro-science fiction. Eller vår egen, sjarmerende Nemi, av den like sjarmerende Lise Myhre. Eller de fleste kvinnelige medlemmer av X-men, mens Chris Claremont skrev serien... Og naturligvis Sandmans søster Døden, et av seriefloraens få positive bilder på Den Store Søvnen.

Istedet ble dette en historie om en spåmann, noen fugler, og, faktisk, det som kalles Den Kreative Prosessen – Et skummelt dyr, som har drevet relativt balanserte personer til vanvidd. Les August Strindberg om du ikke tror meg.

For en som normalt skriver ting som skal stå i bobler og ruter, er tanken på å skrive noe som dette du nå leser temmelig skremmende. Såpass skremmende at jeg en stund har slitt med det nærmeste jeg har kommet skrivesperre. Skrivesperre er et annet skummelt dyr, et dyr produktive forfattere hevder er et fantasifoster. Deres navn på dyret er Latskap. Dem om det...

Men, altså.

Det var i slutten av april, og jeg befant meg på kaffebaren Pia Zawa Cafè, som en kamerat - designeren Ketil Christensen - og undertegnede nylig har åpnet på Drammensveien i Oslo. I ledig tid mellom sandwiching og barristering skrives, tegnes, leses og designes det. Jeg hadde nettopp pløyet gjennom enda et solid bind om tegneserienes historie, fremdeles uten et clue om hvordan jeg skulle vinkle greia, da det kom en fyr inn døra jeg tror var inder. Han forklarte på litt stotrende engelsk at han ville spå meg, og viste bilder av familien han sendte penger til hjemme i gamlelandet.

Siden dette virket som en mer oppfinnsom tiggemetode enn den de fleste av hovedstadens slike benytter( sitte halvsovende med en kopp foran seg), gav jeg ham min siste tier. Tilbake fikk jeg en rask lesing i hånden, og en ”lykkestein” jeg alltid skulle gå med på meg, før han skrev en lapp med ting jeg burde foreta meg (mer om dette senere). Som de fleste andre urbane vesener er jeg skeptisk til slikt, men synes allikevel alt dette var rasende billig. Og da han tilogmed takket og bukket før han gikk, skulle jeg ønske jeg hadde hatt mer penger til ham jeg heretter vil kalle Spåmannen. Blant tingene som står på den vesle, håndskrevne lappen er åpenbart sunne, fysiske ting jeg burde gjøre. Trene mer, drikke seks glass vann om dagen og et glass melk, spise et eple. Jeg skulle også be min Gud, uansett hva han/hun het, om sjelefred, og jeg skulle mate fuglene, noe som skulle være bra for karmaen min. Jeg siterer lappen: ”You give food any birds. Feed birds you get good blessing.” Hendelsen ble arkivert i hjernemappen for lettere underlige opplevelser, hvor det etter et omflakkende liv allerede ligger en del slike fra før. Deretter var det tilbake til det gjeldende oppdrag.

Jeg kunne snakke om husmorbildene i serier som Blondie, Trixie eller Finbeck og Fia, kontra Modesty Blaise og Barbarella, damer som dukket opp i de frigjorte 60-årene. Eller den underlige, vakre Idyl av Jeffrey Jones. De sterke kvinnene fra seilskutetiden i Francois Borgeons Vindens Passasjer. Men hvor var den fordømte røde tråden? Er det overhode interessant å få høre at skaperen av klassikeren Little Nemo In Slumberland, Winsor McCay, i 1905 lagde en serie som het Hungry Henrietta, omhandlende en sulten jentunge og hennes nevrotiske familie? Eller at de fleste kvinnelige superhelter (Supergirl, Batwoman, She-Hulk, etc.) bare er feminine versjoner av menn i samme yrkesgruppe?

Ukene går. Det er en smådeppa, grå søndag en snau måned senere, og jeg har fremdeles ingen rusten knagg engang å henge skriveriene på. Da dukker minnet om Spåmannen opp igjen i forbindelse med en pose tørt brød, og uten å tenke særlig mer over det plukker jeg denne med meg og subber i retning Slottsparken. Har så vidt plassert meg i gresset, før noen nysgjerrige spurver begynner å nærme seg. Deretter følger et par hettemåker og stokkender. Før jeg har åpnet brødposen står de fjærkledte i en kaotisk kø for å få sitt. Jeg er ingen erfaren fuglemater, men oppdager snart at man må porsjonere, sikte, og lure de grådigste for at alle skal få. Dette blir spesielt viktig når en diger havmåke blander seg opp i etegildet. Flere små dramaer utspiller seg på plenen mellom meg og fugledammen. Tre stokkender, som en stund blir presset tilbake av et stort antall hettemåker, stiller seg på geledd (muligens modellert etter gardistene lenger oppe i bakken), og marsjerer inn mellom måkene med høye ”GAKK-GAKK-GAKK”-lyder. En av dem viser seg å være reneste Donald Duck-typen, kjefter ut og jager sine egne omkring.

Snart er alle store brødbiter fortært, de stornøyde er tilbake i dammen og vasker nebbene sine. Bare de minste og modigste, spurvene, er tilbake. Plukker smuler foran føttene mine.

Og plutselig har jeg fått roen. Jeg begynner å skrive der, skriver til det blir for mørkt og jeg må bevege meg mot varme og kunstige lys, mens jeg sender en stille takk til den anonyme Spåmannen. Overtro? Kanskje, men det funket, selv om damene i serierutene kom litt i bakgrunnen. Du finner dem nok selv i bladhyllene, mens inspirasjon finnes overalt, også i en brødskalk og en flokk assorterte fugler.

Og, dersom du lurte, lykkesteinen ligger fremdeles i bukselommen min.

Epilog, april 2009:

Seks år senere er både cafè og lykkestein borte, men fuglemating bedrives fremdeles nå og da. Man kimser ikke av ting som plastrer på en sannsynligvis herpa karma.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar