torsdag 30. april 2009

26. Prinsen II.

Tutorialen som følger ble skrevet under mekkingen av bildet, som tok en ukes tid av 2005.

1. Det er på tide å lage en ny, oppdatert utgave av motivet Prinsen. I denne versjonen vil jeg beholde mer av originalfotografiet. Lyset, trær og muren nede til høyre. Slottet i bakgrunnen skal bli byen Keronium, som Froskemannen besøker på sin reise i Dødsriket.

2. Første oppgave, etter åpning av Photoshop, er å grovskjære ut det jeg vil fjerne i bakgrunnen. Presenningen, himmelen og en del trær forsvinner. Deretter legger jeg på et svakt filter med varme farger, før forgrunnen får være i fred en stund. Den skal finpusses og finskjæres mot slutten.

3. I stedet for de formløse og, ærlig talt, stygge bygningene fra forrige versjon, vil jeg som nevnt legge inn Keronium by. Den ligger i Helvetes Forgård, og har vokst opp rundt fergemannen Kerons berømte kollektivtilbud. Dette krever at jeg hugger meg vei gjennom et rikholdig, men lite oversiktelig arkiv, for å finne skisser jeg har laget av byen.

4. Noen timer senere ender jeg opp med en liten tusjskisse, som jeg skanner inn og legger i en layer bak Lisbeth og frosken.

5. Neste byggetrinn er himmelen, det bakerste i motivet. Forrige gang prøvde vi å dra fargene mot dem i skissen, noe som kræsjet en smule. Det var en kjølig forsommermorgen Lisbeth klinte med frosken, med farger som speilte temperaturen. Denne gangen vil jeg møte disse fargene et sted på halvveien. Men soloppgang skal det bli. Sola, som gløtter frem bak treet i fotoet, lar jeg slippe noe lenger ut, for senere å kunne gi klippene til venstre litt mer høylys. Lar himmelen få gule og oransje toner, og skjuler horisonten i morgendis. Detaljene spares til neste layer.

6. Her males klippene ut mot innsjøen. Deretter, i enda et layer, neste ås. Her ligger et gammelt steinbrudd hvor Keronierne fant hovedmaterialet til å bygge byen sin. Selv om Prinsen II er et digitalt maleri, går jeg fram som om det var på lerret. Starter bakfra og jobber meg utover, for ikke å kline ut våte piksler.

7. Jeg finner fram et par bilder jeg knipset i Toscana. Plukker skog derfra, og maler dem sammen med resten av høyden og klippene. De samme trærne vil jeg også bruke senere, men først kommer byen bak murene.

8. Bildet jeg nå ser i hodet av Keronium har endret seg en del siden skissen ble laget i Frognerparken for noen år siden. Profilen - skylinen er allikevel ganske lik.

9. Jeg bestemmer meg for å fortsette med collage også her. Benytter bygningsdetaljer fra diverse selvfotograferte italienske byer. Disse males sammen med bygninger som absolutt ikke finnes fra før, noen ganger ved hjelp av kloneverktøyet. Det er kongens slott du ser oppe til høyre, og tårnet til venstre er Keronium Fengsel - et sted Froskemannen etter hvert vil bli godt kjent med.

10. Trær, gress og en kjerrevei males og limes inn. Deretter plukkes kuer fra noen bilder jeg knipset på fellesbeitet i Åmli. Kyra skjæres ut og limes inn, med fargejusteringer etter motivet ellers.

11. De to siste trærne i bakgrunnen males inn, før forgrunnen finskjæres og justeres. Deretter sendes Kermit hjem dit Muppeter bor - via Sesam Stasjon - før Froskemannen males inn. Og, bingo! Prinsen II er klar. Er dette første motiv til Nøkken Resurfacing? Tiden vil vise...

onsdag 29. april 2009

25. Prinsen.

Froskemannen var en annen karakter som først så dagens lys under skissearbeidet til Nøkken Surfacing-- Eller nattens mørke, kanskje. Tegner best om natta-- Motivet skulle hete Prinsen, inspirert av Brødrene Grimms eventyr om Froskekongen. Froskemannen var nok mer frosk en mann den gangen. Skissene til venstre er fra senere samme år, men han er fremdeles mer froskete enn nå. Dessverre havnet denne figuren i arkivet noen måneder, og motivet endte som en Muppet Show-parodi. Mulig jeg var i Mad-modus.

Etter at prinsessemodellen var på plass - Lisbeth Berge, som også ble sminkøren vår - begynte en håpløs jakt på en stor tøy-Kermit. Alle distrikters leketøysforretninger ble saumfart. Også to omreisende tivoliers premiehyller. Glad vi ikke fant noe der. Kunne blitt dyrt. Snart pustet deadline oss i nakken, så kvelden før fotografering - ved soloppgang - kjørte Thor Birger i gang symaskinen og en hjelpsom mor. Foto-shooten tok plass i Langsæparken i Arendal, som ligger ved et av byens mest traffikerte veikryss. Det var mange nesten-ulykker i morrarushet den dagen...

Bakgrunnen hadde jeg allerede malt i olje, og Ari Krigsmand satte delene sammen digitalt. Når jeg ser Prinsen-motivet igjen nå, får jeg assosiasjoner til en annen eventyrprinsesse, og en annen Ari--

Moren til denne prinsessen, Dronningen selv, besøkte faktisk Nøkken Surfacing, og omtalte utstillingen som "modig." He-he.

Ble aldri hundre prosent fornøyd med dette bildet. For eksempel måtte kuene kuttes på grunn av tidsnød, og de ga motivet en fredelig, pastoral stemning. For noen år siden bestemte jeg meg derfor for å lage en ny versjon, denne gang med Froskemannen i tittelrollen. Hvordan den ble til får du se i morra.

tirsdag 28. april 2009

24. Nøkken Surfacing.

Hinsides kom først til overflaten (pun intended) i 1999, under arbeidet med utstillingen Nøkken Surfacing. Dette var et samarbeidsprosjekt med fotografen Thor Birger Brobakken.

Opplegget gikk ut på å dra motiver fra eventyr og myter inn i en moderne setting, visualisert ved hjelp av modeller, i alt fra leire til hud og hår. Mine skisser gjort om til fotografier, med minst mulig digitale fiksfakserier - først og fremst fordi ingen av oss var videre fikse på slike fakserier enda. Arie Krigsmand fra Agderposten var heldigvis villig til å hjelpe oss med det som måtte til av digitalt arbeid, som naturligvis ble noe mer enn forventet. Men motivene med Nøkken er så godt som analoge. Vi bygget ham nemlig, i full størrelse.

Foreløpig hadde få sett annet enn toppen av hodet på Nøkken. Kanskje derfor Børre Strand - sponsor og reklameansvarlig for utstillingen - fikk reaksjonen: "Det var jaggu på tide," på utstillingstittelen. Du kan se det berømte bildet av Theodor KittelsenNationalgalleriet. Dersom det altså ikke er havnet i kjelleren under siste bildestokking. I så fall... http://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8kken

Men Nøkken er mye eldre enn nasjonalromantikken. Hvor gammel kan ingen si med sikkerhet, men i vikingtida kalte de ham Nykr. Noen kaller ham en vanndemon. Andre spekulerer i at han er en gammel skogsgud. Så har heller aldri guder og demoner vært så lette å skille fra hverandre.

Jeg laget en haug med skisser før jeg var fornøyd med resultatet. Prøvde å unngå symmetri - få kroppen mer lik en råtten stubbe enn et menneske. Deretter bygget jeg duden i hønsenetting. Blødde godt på hender og armer etter første dagen, og tenkte litt for sent på å bruke tjukke hansker. Etterpå gikk ting smertefritt. Deretter ble Nøkken fraktet opp i garasjen til Thor, hvor han dekket vår helt med plast, og forsynte øynene med grønt lys. Plastskulpturen ble rigget med både vanntett batteripakke - for turer i felten - og strømkabel. Helt til slutt malte jeg ham i jordfarger. Omtrent da innså vi at Nøkken var utstillingens hovedperson, og arbeidstittelen Eventyr ble erstattet av Nøkken Surfacing.

Motivene med Nøkken ble knipset i Sørsvann utenfor Arendal, og under utstillingen på Det Lindvedske Hus stod han selv i et hjørne og skulte på de besøkende.

Nøkken 2000 Copyright Thor B. Brobakken og Tore Knutsen, 1999.

mandag 27. april 2009

23. Hinsides.

Tre av hovedpersonene i Hinsides Et reisebrev - Rødhette, Froskemannen og nymfen Sinoe.

Jeg har nevnt Hinsides noen ganger tidligere, og det er kanskje på tide å forklare hva den serien dreier seg om. Salgstallene på den første norske utgivelsen tilsier ikke at det er mange av dere som kjenner til greia, for å si det sånn. Ingen skal beskylde meg for å være kommærs. Okay, beskyld gjerne, men jeg har nok kreditorer på nakken til å bevise det motsatte.

Nå sklei det ut igjen...

Altså... Hinsides. Hinsides er egentlig historien om Ragnarok - eller Dommedag, om du vil - og om en reise gjennom både vår verden, og den de fleste kjenner som Helvete. Det er bare første historien, og den er svær. Inn i den igjen hører en masse kortere historier, som knyttes sammen mot slutten. Blant dem er den som ble påbegynt utgitt her i landet i 2006, historien om den underlige Froskemannens reise gjennom skogene nord for Helvetes Forgård. Skogen er inspirert av første canto i Dantes Inferno, forøvrig.

Jada, dette er ganske mye særere enn Pia Zawa.

søndag 26. april 2009

22. Blindpassasjeren.


Denne datoen for fire år siden skjedde noe såpass merkelig at jeg skrev det ned. Ikke akkurat noen X-file denne gangen heller, men...

Tirsdag 26. april, 2005.

Noe skjedde for få minutter siden som jeg hverken forstår, eller vil forsøke å forklare. Du vil tro jeg bløffer. Jeg satt og gravde i gamle, ubenyttede greier. Pia Zawa Productions trenger motiv til en poster og flyer for utestedet Oasen. Halvt i spøk sendte jeg over dette til Ketil (Christensen) per Msn; et foto jeg tok av Empire State Building i 2001, supplert med maling i Photoshop for få måneder siden. Så får jeg spørsmål tilbake om jeg har sett Jesus i bildet. Ketil pleier å være observant, men jeg har ikke tegnet noen Jesuser i bildet som jeg vet om. Det er ikke noe jeg vanligvis gjør.
-Sjekk inne i lyset og røken. Det første jeg så.
-Den er ment å symbolisere overgangen mellom liv og død. Hinsides-relatert.
-Skjønte det.

Jeg zoomer inn i bildet. Ser ham ikke først, men så BAM! Du må close, men da er han også skikkelig tydelig. Og han er ikke malt i min strek.
-Ingen kommer til å tro at jeg ikke gjorde det med vilje.
-Nei, ikke med symbolikken rundt. Lyset, røken...
-Men du tror meg?
-Jada, jeg gjør det selvfølgelig.

Så tro det eller ikke, men jeg aner ikke hva denne duden med skjegg gjør i bildet mitt.

lørdag 25. april 2009

21. Funky Muzak.

Denne nettserien var ment å komme mellom Mordervalpen-historiene og Assistenten. I serien er Pia Zawa dørvakt på utestedet som har gitt serien navn. Funky Muzak, som bestod av korte serier, ble påbegynt publisert på piazawa.com, men jeg pakket den sammen da det ble klart at det ikke kom flere nummer av Max. Som du kanskje har skjønt henger det mange løse tråder omkring i Pias liv, men nøstingen har begynt...

fredag 24. april 2009

20. Mordervalpen.

Den neste historien fra Urbanburg kom ut i 2004, i bladet Max hos Seriehuset. Dette var Mordervalpen, den blodigste Pia Zawa-historien ever. Her fikk Pias mor, leiemorderen Pandora Zawa( kodenavn Panda), fyre av sine to ‘45 Colter i staselig selskap som Sin City og Hellboy. Det skulle vært en fortsettelses-serie, ment for samling i album senere, men dessverre gikk bladet inn etter ett nummer. Meg bekjent er det ikke mye liv i forlaget heller lenger. Trist, for redaktør Jon Løvstad hadde også planer om å gi ut tre bøker med alt som finnes av gammelt Pia Zawa- materiale.

Da hadde jeg kanskje blitt nødt til å lage en slutt på tidligere nevnte Bang, Du Er Død! tilogmed...

torsdag 23. april 2009

19. Natta kaller.

Samme året skulle musikkbladet Mute lage en spesialutgivelse, hvor en del serietegnere ble spurt om å lage serieversjon av en av sine favorittlåter. Etter noget kval valgte jeg The Night Is Calling med The Lords Of The New Church. Lords' til tider dystre musikk er av en helt egen rase, men har røtter i pønk og psychobilly. Sjekk dem ut, for eksempel på Spotify.

Og, for å være enda mer internettete...

Mine fem favorittband gjennom tidene:

1. The Clash
2. The Lords Of The New Church
3. The Who
4. Steely Dan
5. Yes

Okay, dette har jeg ikke gjort før, og kommer neppe til å gjøre det igjen, for nå føler jeg meg som en forræder mot Nirvana og Stray Cats og Alice In Chains og Police og Beatles og The Band og Pearl Jam og...

onsdag 22. april 2009

18. Om et hårstrå.

Pia Zawa Café-konseptet ble bygget rundt det nye, Urbanburgbaserte Pia-universet. En av de tingene flest gamle lesere reagerte negativt på med Nye Pia Zawa, var noe så banalt som et hårstrå. I alle år hadde jeg nemlig tegnet dama med et halvmeterlangt hårstrå i luggen, og etter Agent-X9 hadde jeg stusset det ved roten. Husker ikke helt hvorfor. Syntes det så litt teit ut, eller noe. Uansett regnet jeg hårklippen for å være en bagatell. Dum som jeg var. Har senere forstått at dette var som å klippe øra av Batman.

Uten sammenligning forøvrig...

Den gangen sa jeg at jeg aldri skulle tegne hårvimpelen mer, men jeg håper litt fuglemating vil fikse nye skader på karmaen, for jeg løy. I Løs Kanon er ikke bare Pia Zawa tilbake i Den Lille Byen Ved Havet, hårstrået gjør også come-back på Pias hode.

tirsdag 21. april 2009

17. Oppgulp.

Inspirasjonen på bånn for tiden, så i stedet for noe nytt kommer i dag en artikkel jeg skrev for Foreningen Les i 2003, mens Pia Zawa Café var oppe og gikk.

KVINNELIGE SERIEFIGURER.

Ja, det er hva dette egentlig skulle handlet om, etter eget forslag – kvinnelige seriefigurer. Et område jeg visstnok burde vite en del om, siden jeg skapte en slik i 1989, som jeg har jobbet med fra og til siden. Dama heter Pia Zawa, og sjansene er store for at du aldri har hørt om henne.

Forarbeidet til artikkelen er gjort. Jeg vet nå at den første kjente serieheltinne med eget navn i første rute, het Bessie Busybody, og at serien ble laget av H. Y. Gages i 1904.*)

*) Denne serien blir nevnt i et par bøker, men senere research tyder på at den aldri har eksistert. En tv-serie med samme navn finnes, derimot.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp serier, og hva de handlet om. Jeg kunne tatt for meg den ultrasentimentale og ditto konservative Little Orphan Annie av Harold Gray, som av mystiske årsaker fremdeles har suksess i moderne tid, både på film og teaterscene. Eller snakket om hvor mye lettere det er å få solgt en serie nå enn for få år siden, hvor den kvinnelige hovedpersonen ikke er stupid eller halvnaken. At det finnes kvinnefigurer i seriene som ikke er annet enn utbrukte klisjéer. Men også at det finnes andre. Dem du føler du har kjent, eller møtt, eller bare hatt lyst til å møte. Slike som Adéle Blanc-Sec, hovedpersonen i Jaques Tardis retro-science fiction. Eller vår egen, sjarmerende Nemi, av den like sjarmerende Lise Myhre. Eller de fleste kvinnelige medlemmer av X-men, mens Chris Claremont skrev serien... Og naturligvis Sandmans søster Døden, et av seriefloraens få positive bilder på Den Store Søvnen.

Istedet ble dette en historie om en spåmann, noen fugler, og, faktisk, det som kalles Den Kreative Prosessen – Et skummelt dyr, som har drevet relativt balanserte personer til vanvidd. Les August Strindberg om du ikke tror meg.

For en som normalt skriver ting som skal stå i bobler og ruter, er tanken på å skrive noe som dette du nå leser temmelig skremmende. Såpass skremmende at jeg en stund har slitt med det nærmeste jeg har kommet skrivesperre. Skrivesperre er et annet skummelt dyr, et dyr produktive forfattere hevder er et fantasifoster. Deres navn på dyret er Latskap. Dem om det...

Men, altså.

Det var i slutten av april, og jeg befant meg på kaffebaren Pia Zawa Cafè, som en kamerat - designeren Ketil Christensen - og undertegnede nylig har åpnet på Drammensveien i Oslo. I ledig tid mellom sandwiching og barristering skrives, tegnes, leses og designes det. Jeg hadde nettopp pløyet gjennom enda et solid bind om tegneserienes historie, fremdeles uten et clue om hvordan jeg skulle vinkle greia, da det kom en fyr inn døra jeg tror var inder. Han forklarte på litt stotrende engelsk at han ville spå meg, og viste bilder av familien han sendte penger til hjemme i gamlelandet.

Siden dette virket som en mer oppfinnsom tiggemetode enn den de fleste av hovedstadens slike benytter( sitte halvsovende med en kopp foran seg), gav jeg ham min siste tier. Tilbake fikk jeg en rask lesing i hånden, og en ”lykkestein” jeg alltid skulle gå med på meg, før han skrev en lapp med ting jeg burde foreta meg (mer om dette senere). Som de fleste andre urbane vesener er jeg skeptisk til slikt, men synes allikevel alt dette var rasende billig. Og da han tilogmed takket og bukket før han gikk, skulle jeg ønske jeg hadde hatt mer penger til ham jeg heretter vil kalle Spåmannen. Blant tingene som står på den vesle, håndskrevne lappen er åpenbart sunne, fysiske ting jeg burde gjøre. Trene mer, drikke seks glass vann om dagen og et glass melk, spise et eple. Jeg skulle også be min Gud, uansett hva han/hun het, om sjelefred, og jeg skulle mate fuglene, noe som skulle være bra for karmaen min. Jeg siterer lappen: ”You give food any birds. Feed birds you get good blessing.” Hendelsen ble arkivert i hjernemappen for lettere underlige opplevelser, hvor det etter et omflakkende liv allerede ligger en del slike fra før. Deretter var det tilbake til det gjeldende oppdrag.

Jeg kunne snakke om husmorbildene i serier som Blondie, Trixie eller Finbeck og Fia, kontra Modesty Blaise og Barbarella, damer som dukket opp i de frigjorte 60-årene. Eller den underlige, vakre Idyl av Jeffrey Jones. De sterke kvinnene fra seilskutetiden i Francois Borgeons Vindens Passasjer. Men hvor var den fordømte røde tråden? Er det overhode interessant å få høre at skaperen av klassikeren Little Nemo In Slumberland, Winsor McCay, i 1905 lagde en serie som het Hungry Henrietta, omhandlende en sulten jentunge og hennes nevrotiske familie? Eller at de fleste kvinnelige superhelter (Supergirl, Batwoman, She-Hulk, etc.) bare er feminine versjoner av menn i samme yrkesgruppe?

Ukene går. Det er en smådeppa, grå søndag en snau måned senere, og jeg har fremdeles ingen rusten knagg engang å henge skriveriene på. Da dukker minnet om Spåmannen opp igjen i forbindelse med en pose tørt brød, og uten å tenke særlig mer over det plukker jeg denne med meg og subber i retning Slottsparken. Har så vidt plassert meg i gresset, før noen nysgjerrige spurver begynner å nærme seg. Deretter følger et par hettemåker og stokkender. Før jeg har åpnet brødposen står de fjærkledte i en kaotisk kø for å få sitt. Jeg er ingen erfaren fuglemater, men oppdager snart at man må porsjonere, sikte, og lure de grådigste for at alle skal få. Dette blir spesielt viktig når en diger havmåke blander seg opp i etegildet. Flere små dramaer utspiller seg på plenen mellom meg og fugledammen. Tre stokkender, som en stund blir presset tilbake av et stort antall hettemåker, stiller seg på geledd (muligens modellert etter gardistene lenger oppe i bakken), og marsjerer inn mellom måkene med høye ”GAKK-GAKK-GAKK”-lyder. En av dem viser seg å være reneste Donald Duck-typen, kjefter ut og jager sine egne omkring.

Snart er alle store brødbiter fortært, de stornøyde er tilbake i dammen og vasker nebbene sine. Bare de minste og modigste, spurvene, er tilbake. Plukker smuler foran føttene mine.

Og plutselig har jeg fått roen. Jeg begynner å skrive der, skriver til det blir for mørkt og jeg må bevege meg mot varme og kunstige lys, mens jeg sender en stille takk til den anonyme Spåmannen. Overtro? Kanskje, men det funket, selv om damene i serierutene kom litt i bakgrunnen. Du finner dem nok selv i bladhyllene, mens inspirasjon finnes overalt, også i en brødskalk og en flokk assorterte fugler.

Og, dersom du lurte, lykkesteinen ligger fremdeles i bukselommen min.

Epilog, april 2009:

Seks år senere er både cafè og lykkestein borte, men fuglemating bedrives fremdeles nå og da. Man kimser ikke av ting som plastrer på en sannsynligvis herpa karma.

mandag 20. april 2009

16. Pia Zawa Café.

De neste par årene ble hovedsakelig benyttet til å lære seg data, og å bygge opp et nytt univers til den nye serien Hinsides Et Reisebrev - et materiale jeg håper å vende tilbake til i løpet av året. Et par måneder ute i 2003 ringte en kompis, den tidligere nevnte D.J. og designer Ketil Christensen, som planla å åpne en kaffebar i Oslo. Opprinnelig ville han jeg skulle dekorere veggene der med Pia Zawa-tegninger, men i telefon nummer to spurte han om jeg ville være med. Tror jeg tenkte meg om i fem minutter før jeg ringte og sa ja.

Hadde jeg visst hvor mye arbeid og lite søvn den neste tiden skulle inneholde, hadde jeg nok tenkt meg om litt lenger. Og så svart ja, allikevel. I løpet av våren vokste kaffebaren frem. Vi fikk tak i lokale, web-sider ble laget, firma stiftet, penger lånt, lydbilde finjustert og grafisk materiale produsert. Oslos to største tegneseriebutikker skulle forsyne oss med gratis tegneserier. Men det viktigste innholdet var ikke på plass ennå, nemlig kaffen.

Har sjelden drukket mer kaffe enn på denne tiden, og under kaffejakten lærte Ketil meg det han kunne. Selv hadde jeg til da vært fornøyd med en kopp traktekaffe. Vi smakte på all espresso som var å få tak i av det dyre slaget. Kvalitet var viktigere enn pris, og vi måtte digge kaffen selv. Ikke lenge før åpning fant vi den, da begge falt fullstendig for espressoen til Java på St. Hanshaugen - søstra til Mocca på Briskeby, hvor kaffebrenneriet ligger. Etter mye masing fikk vi en kaffeavtale med eieren Robert Thoresen. Men han ville forsikre seg om at vi tok det seriøst, at vi ikke gjorde skam på kaffen hans. Et av kravene var at han fikk lære oss opp. Barristakurs med en verdensmester i kunsten? Ja takk! I løpet av noen dager forandret han oss, og særlig meg, fra kaffedrikkere til noe tilnærmet kaffekjennere.

Pia Zawa Café åpnet ved påsketider, som et dagalternativ på Barbeint i Drammensveien. Vi hadde tegneseriebibliotek, skiftende utstillinger, sandwicher hentet fra Pia-serien, skreddersydd spilleliste, og en helt sinnsyk kaffe. Jeg overdriver ikke med hensyn til kaffen - en gang fikk den en italiensk dame til å gråte av hjemlengsel.

søndag 19. april 2009

15. En helt ny verden.

Det var under et mislykket forsøk på å få laget film av Pia Zawa, at et par kompiser i Oslo overtalte meg til å lage stripeserie med henne. De hadde lyst til å lese Pia igjen, og helst i Dagbladet. Har dessverre alltid fått klaustrofobi av stripeformen,*) men gjorde et forsøk.

*) Dessverre, fordi stripelaging er din beste sjanse for overlevelse som tegneserieskaper i Norge. Dette er et råd til fremadstormende yngre krefter - ønsker du å leve av greia di, glem den store, episke historien du drømmer om å fortelle. Snakkende hoder er tingen. Maks fire bilder, og et nogenlunde vittig poeng til slutt. Jeg kødder ikke.

Slet en stund med hvor i Pias liv jeg ville hoppe inn i handlingen. Skulle jeg fortsette der jeg slapp, i Den Lille Byen Ved Havet, følte jeg at jeg måtte ta opp slosshansken fra Agent-X9 året før. Men, ettersom de fleste lesere ville være nye, måtte hele Pia-universet relanseres. Til slutt endte jeg opp med på å lage en ny start, i en lokasjon jeg lenge hadde ønsket å bruke til noe, og som til nå bare eksisterte i skisseform. Millionbyen Urbanburg.

Kommer tilbake til denne byen i et eksperiment som starter her på Pia Zawa-bloggen over sommeren. Elsker eksperimenter.

I Pia-historien Studinen( X9-spesial nr. 9, 1992.), forteller Pia Silky om da hun som 17-åring ble lærling hos privatdetektiven Christiansen, i Den Lille Byen Ved Havet. Jeg fant ut at han kan senere ha flyttet byrået til Urbanburg, hvor han døde av lungekreft - som kjent er alle detektiver storrøykere. Den litt yngre broren hans, Christer Christiansen, sluttet da i politiet for å ta over både firmaet og assistenten, 19 år gamle Pia Zawa.

Ut fra dette konseptet kom to stripeserier - Pia Zawa: Assistenten - som var en daglig avsluttet stripe om livet på et detektivbyrå. Den andre - Pia Zawa og Mysteriet Med Den Smilende Dødsmasken - var en fortsettelses-serie som skulle gå i tre måneder, men med daglige poeng. Fortsettelses-serie i en løssalgsavis... Dagbladet ga meg tilogmed valget. Hvilken av de to skulle bli Gjesteserie?

Selv etter at tre måneders publisering ble to, var jeg mest sugen på Eksperimentet. Å prøve og vekke til live eventyrseriene i avisene. På tross av at serienes plass i avisen har blitt skammelig liten, fylte jeg bildene med detaljer. Detaljer som stort sett forsvant. Sukk! Ikke alle eksperimentene mine er vellykket, nei.

En del striper av Assistenten ble også utgitt, i studentavisen StudVest.

lørdag 18. april 2009

14. Agent-X9.


I 1998 ble Pia Zawa tatt inn i varmen på nytt, i Agent-X9, som nå tilhørte Egmont. Innbydelsen kom takket være Hege Høiby, en redaktør jeg hadde jobbet med siden starten hos Semic. Først ut var historien To Graver, som slutter med at Pia og Silky gjenåpner detektivbyrået i Den Lille Byen Ved Havet.

Året etter kom den lange fortsettelses-historien Bang, du er død!, som tilsynelatende var under en forbannelse. Ingen Pia Zawa-sider har tatt så lang tid å tegne, det var et pes uten like, og, når historien var halveis fortalt, forsvant sist leverte episode sporløst hos forlaget. Sidene har aldri senere dukket opp. Jeg hater å gjøre ting to ganger, og på denne historien eksperimenterte jeg med fortellerteknikk - brukte Dickens-metoden.( Det er Charles, ikke Dickie Dick, for dem gamle nok til å ta den.) Leste et sted at den gamle mesteren publiserte de fleste historiene sine først som føljetonger i blader, og at han bare sjelden visste hva som skulle skje i neste kapittel. Med andre ord, ikke engang jeg er sikker på hvordan historien slutter, men jeg vurderte en stund å drepe Pia, og nå ble tanken på i det minste å pensjonere henne for fristende.

Pias pensjonist-tilværelse ble ikke lang...

fredag 17. april 2009

13. Lanterneklubben scene - fargelagt.

... Og ferdig bilde. I tegneserien vil dette motivet fylle cirka en halv side.

Før vi forlater The Beat Tornados for denne gang, må jeg fortelle om noe merkelig som skjedde på Løkka for noen år siden. Det var mens Pia Zawa Café var i gang - kommer tilbake til den senere - og Ketil Christensen, som jeg drev sjappa sammen med, Eivind Sten Johnsen, teknisk ansvarlig og lydsjef, og jeg, kom dinglende inn på Bar Boccha. Ikke før hadde vi satt beina på innsiden, startet Theme From Pia Zawa på stereoen. Snakker om intro! Bartenderen hadde aldri spilt plata før den gangen, og var uten aning om hvem hverken bandet eller vi var.

Ikke akkurat en X-file, greit, men vi syns det var spooky.

torsdag 16. april 2009

12. Lanterneklubben scene - tusjet.

Her er ferdig rentegnet og tusjet tegning. Vannet foran scenen og bakteppet skal males inn under fargelegging, og er derfor tusjfri. Legg merke til det lille helikopteret lengst framme på scenen. Det er et fjernstyrt kamera med to kraftige objektiver, og styres fra et kontrollrom over publikum. Videobildene går direkte til digre skjermer plassert omkring i klubben. Kompassrosen på scenen fjernet jeg fordi den gjorde ting rotete.

onsdag 15. april 2009

11. Lanterneklubben scene.

Helt siden første samarbeid med The Beat Tornados har vi prata om å få dem med i en Pia Zawa-historie, men det har ikke passet. Konsertscenen har vært planlagt i årevis altså, og den røffe skissen øverst er bare en av mange. Under ser du ferdig blyantskisse, hvor en hel del endringer har skjedd. Flere vil komme til under tusjingen, som du kan se resultatet av i morra. I nye Pia Zawa: Løs Kanon har både konserten, og klubben den foregår på, en stor og viktig plass i handlingen. Lanterneklubben er et fiktivt, men meget hippt utested, beliggende på en øy utenfor ikke fullt så fiktive Den Lille Byen Ved Havet.

tirsdag 14. april 2009

10. The Beat Tornados.

Et fett resultat av Pia Zawa Live var låten Theme From Pia Zawa - et bestillingsverk komponert av surf-rockerne The Beat Tornados.

Låta fikk jeg urfremført på den mest eksklusive konserten ever - bikkja og jeg var eneste publikum på Arken den ettermiddagen. Temaet ble godtatt med det samme. Litt surf, litt spion. Perfekt. Som takk laget jeg poster til dem, og tegnet også cover til debut-skiva deres Pole Position, to år senere. Theme From Pia Zawa kom ikke ut på plate før i 2004, på Scandinavian Interlude.

http://www.myspace.com/thebeattornados

The Beat Tornados Website

mandag 13. april 2009

9. Pia Zawa Live.

Elite-modell Teresa F, fotografert av Michael Andersen. Copyright Michael Andersen & Pia Zawa Productions, 1996.

I 1994 fikk Pia sparken fra X9-spesial. Var selv gått lei av dama, og prøvde en stund å selge andre seriekonsepter - uten hell. Til slutt la jeg tegneseriene på hylla, slo meg til ro som bartender, dørvakt og, på fridagene, fyllik. Det var lysmester Stian Wærenskjold som vekket Pia til live igjen, i 1996. Han hadde jobbet med idéen om et multimediashow i Pollen i Arendal, gjerne basert på en tegneserie. Tror han først mente å bruke Batman, men endte altså opp med Pia Zawa. Etter at Stian, hans kjære Hanne Kjølsen, og jeg hadde diskutert en stund, var multimediabiten så godt som borte. Det var blitt et musikalsk stunt og pyroshow, med uendelige muligheter for katastrofer til stede. I hvertfall i følge politimesteren, som forkastet det aller meste kort tid før forestilling.

Vi fikk ikke lov til å la maskinpistolskytende fjellklatrere rappelere ned et par fasader på Langbrygga. Eller å la Norges galeste helikopterpilot plukke opp en skurk på vannscooter i fart, for deretter å simulere et kræsj, ved å fly ned bak Tyholmen øyeblikket før en stor eksplosjon ble satt av på en lekter mellom Arendal og Hisøy. Sånne greier. Hva vi endte opp med var en sketsj, med en mini-eksplosjon og ett slagsmål, hvor en mann ble skutt ned fra masta på seilskuta Boy Leslie, som var bakteppe til forestilingen. Nødmanuset jeg skrev sugde, det innrømmer jeg, og det eneste som ikke gikk galt den sommernatten var nettopp stuntsene. Også festen etterpå.

Året etter fikk vi tilbud om å sette opp et nytt show. Vi hadde lært, og startet med en liste over pyro og stunts som ble sendt politimesteren for godkjenning. Denne gangen fikk vi lov til enda mindre enn året før, og Pia Zawa Live ble lagt død.

søndag 12. april 2009

8. Krim.

Og mens vi er inne på gorillaer...

Pias erkefiende Kåre Krim dukker opp allerede i den første historien. Dukker opp og faller ned fra et hustak, og i nr. 2 rømmer han fra et politibevoktet sykehusrom. Historien Krim er egentlig ingen historie i det hele tatt, bare en serie actionscener. I slutt-fighten med Pia, som foregår på en flyvinge, faller Krim tilsynelatende til sin død. Han skal med årene vise seg å være seiglivet som... Vel, som en tegneseriefigur.

lørdag 11. april 2009

7. Tarzan versus Fantomet.

Mange av livets store mysterier opptok oss på Steinsås i oppveksten, og ett av dem som ble hyppigst debattert var dette: Hvem hadde vunnet i en slåsskamp mellom Tarzan og Fantomet? Jeg vet ikke hvorfor lenger, for det er en enkel nøtt å knekke. En peanøtt blant mysterier. Fantomet, som rusler rundt i jungelen i skøytedrakt, ridestøvler og stripete badebukse, er tydelig langt mer enn eksentrisk. Galskap er alltid et pluss under håndgemeng. Men i dag vet alle hvor viktig miljø og oppvekst er, og Tarzan ble oppfostret av aper. Stein gal han også, med andre ord, blant vanlige kniv-og-gaffel-spisende mennesker. Og det her forskjellen ligger.

Fantomet har et 400 år gammelt moralsk krav på seg til å være snill gutt, så selv om han utenpå den stripete badebuksa har et dødningehodepreget pistolbelte, med to kaliber '45 halvautomat, er de potensielt dødelige våpnene mest til pynt. Og skyter han er det trick-skyting - pistoler ut av hendene på fiender og lignende. Etterpå slår han dem ned, og sørger alltid for at favorittringen med dødningehodet etterlater sitt evige avtrykk.

Hmm. Mulig man blir galere av å vokse opp i en hodeskalle bak en foss enn blant aper, allikevel...

Poenget er i hvertfall at Tarzan ikke har slike skrupler, selv om han stort sett bare er utstyrt med kniv. For denne kniven har drukket mer blod enn de fleste vampyrer med respekt for seg selv - apeblod og menneskeblod inkludert. Det hadde med andre ord ikke tatt lang tid før Apenes Konge hadde stått med beinet på Fantomets døde bryst, skrikende som en jævla gorilla.

fredag 10. april 2009

6. Ut i offentligheten.

Med min daværende kone som agent, ble serien solgt til forlaget Semic - nå dødt - representert ved redaktør Haakon W. Isachsen. De hadde planer om et søsterblad til en av toppselgerne sine, Agent X9. Her fikk Pia Zawa fast plass, men den aller første historien publisert var nr. 4, Svanen, som var med i tegneserieantologien Mix i 1990. Deretter ble Våpenhandleren, nr. 3, utgitt i det vanlige Agent X9, og nr. 1, Siffer, i den nye blekka. Forvirrende, jeg vet.

At Pia havnet i X9-spesial har siden ført til utallige sammenlikninger mellom psykopaten min og speiderjenta Modesty Blaise. Kul serie det, men forbildene til Pia snakka jeg om i går. Blant de feteste tingene under Semic-perioden, var prisen for "årets kuleste tegneserie" fra Natt & Dag, i 1991. Det 60X80 centimeter store, glassinnrammede diplomet - min eneste tegneserieutmerkelse - ble typisk nok smadret under feiringen samme kveld.

Så svaret på spørsmålet jeg har fått et par ganger: Hvem hadde vunnet i en fight mellom Modesty og Pia? Sannsynligvis Pia, ved å skyte Modesty i bakhodet.

torsdag 9. april 2009

5. Siffer.


Pia Zawa kom glimtvis dukkende frem i diverse tegneblokker våren for tjue år siden, mens tegneren absorberte krimlitteratur i alle former. Lurvete privatdetektiver var klare favoritter som hovedrolleinnehavere. Sammen med Dashiell Hammet (Sam Spade), Raymond Chandler (Phillip Marlowe) og Mickey Spillane (Mike Hammer) i favorittbunken, lå Will Eisners The Spirit - fremdeles noe av det spenstigste arbeidet utført innenfor tegneserienes ofte klisjefylte rammer. Og denne serien ble publisert mellom 1940 og 1952. The Spirit-filmen som kom nylig suger dessverre.

Ut av dette kravlet altså Pia. Den Lille Byen Ved Havet, hennes første (og nåværende) tumleplass, er basert på Arendal. Lik er den ikke, byen, bare nesten, og mest kosmetisk. Tross alt er ikke pistoldueller vanlig her omkring. På en båttur i skjærgården i juni`89 poppet en vill båtjakt opp i skallen min. Dette skulle bli klimaks på Siffer, den første Pia-historien, som ble skriblet ned dagene derpå. Den ble heller ikke siste båtjakten i serien. Kommer en saftig en i den nye serien Løs Kanon også. Godt man har et ubegrenset effekt-budsjett i denne bransjen...

onsdag 8. april 2009

4. Lamme Hjort.

  Det er på høy tid med en avsporing. Vend deg til dem, det blir flere...


  I dag vil jeg prate litt om en av mine store helter. Han var medisinmann, wicasa wacan, eller shaman, om du vil, hos Icke Wicasa-folket, dem vi har kalt Winneconjou-Sioux. Mannens navn var Tahca Uste - Lame Deer. Han hadde et par ”hvite” navn også, men dem dropper vi her, som han selv helst ville gjort. Lame Deer ble født i 1903, og døde i 1976 – hundre år etter at oldefaren hans var med og nedkjempe Custers Syvende Kavaleriregiment i slaget ved Little Big Horn. Oldefaren het også Lame Deer, forøvrig. I boka ”Den Store Ånd” (”Lame Deer: Seeker Of Visions”) fra 1972 - som anbefales varmt - får vi høre oldebarnets historie fortalt over en fireårs periode til den jødiske forfatteren og kunstneren Richard Erdoes. 

De to møttes under et av Dr. Martin Luther Kings fredsmøter i 1967, og ble venner. I et av kapitlene er de sammen med på en demonstrasjon på Mount Rushmore; presidenthodene amerikanerne har hugget ut i lakotaenes hellige fjell Pahe Sapa (Black Hills).  Dette blir omtrent som om nazistene skulle ha hugget kjempeansikter av sine største ledere inn i fasaden på Nidarsosdomen. Så er det også stor sport blant lakotagutter å klatre ut på presidentpannene og pisse jævlene i ansiktet.

  Lame Deer og Erdoes møter også billedhuggeren som, i god tro riktignok, ville følge opp en ufyselighet med en annen, Korczak Ziolkowski. Prosjektet hans med å hugge ut en 220 X 190 meter stor Crazy Horse i de samme fjellene pågår fremdeles, heldigvis i snilefart. 61 år har de brukt til nå. Sjekk ut web-sidene deres her http://www.crazyhorsememorial.org/ og du skjønner hvor tacky dette prosjektet er.
  Det er i tillegg til alt annet et underlig valg av modell, ettersom Crazy Horse aldri lot de hvite fotografere seg. Ingen vet derfor helt hvordan han så ut. Lakotaenes geniale krigshøvding ble myrdet av den amerikanske hæren, som en del av hevnakten etter Custer, i september 1877.

  ”Vi tror at alle religioner egentlig er den samme – alle er del av Den Store Ånd. Feilen er ikke å finne i kristendommen som sådan, men i det dere har gjort med den. Dere har endevendt den. Dere har forvandlet religionen til opprørslederen og hippien Jesus til en religion for misjonærer, millitærprester og Kontoret For Indianske Anliggender. Dette er en helt annen religion, min venn.”

Lame Deer




3. Silky og Adolf.

Neste trinn var et prosjektert tegneseriealbum på 48 sider, hvor unge Silky Stockings hadde hovedrollen. Adolf Hitler var sjefsskurken. Etter flere forsøk og masse frustrasjon, ga både jeg og forlaget opp, og historien som jeg tror het Silky møter En Herre Med Bart, endte i peisen. Bokstavelig. Har gravd i arkivet mitt i dag - et halvt dusin proppede banankasser med skisser, manus og ferdige tegninger - uten å finne en liten rest av denne serien.

Silky Stockings gikk senere inn i Pia Zawa-serien som dennes assistent, m.m. Over ser du henne med Pia og Kåre Krim, i 1997.

Adolf Hitler har hatt flere filmroller, i blant annet Der Untergang og Valkyrie.

mandag 6. april 2009

2. Før begynnelsen.


Pia Zawas fødsel var, uvanlig nok, et resultat av flere ting, og ingen av dem i forplantnings-genren. Faktisk startet det med Norsk Mad - den norske versjonen av humorbladet som Mad TV har utgått fra. Jobbet som AD-assistent på Alfa Omega i Oslo, da jeg klarte å selge dem en mini-poster av en halshugget Mikke Mus.( Dette var i 1986, og jeg fortsatte å jobbe for bladet i over ti år, med tegneserieparodier som spesialitet. En av disse, Dalt Wisneys Juleevangelium, endte nesten i rettssalen etter publisering i den danske utgaven av Mad. Kommer tilbake til denne i desember.) Har laget tegneserier så lenge jeg kan huske, men Mad fikk meg til å tenke på å lage en egen serie, med høyere mål enn den berømmelige skrivebordskuffen. Alt jeg visste var at jeg ville ha en kvinnelig hovedperson.

Og dette ble... Nei, ikke Pia Zawa.

1. Hvem er Pia Zawa?


A) Beryktet kvinnelig privatdetektiv, kjent fra Den Lille Byen Ved Havet, Pelican Beach og Urbanburg. Frikjent i en rekke drapssaker på grunn av “bevisets stilling,” eller lignende. Ryktes at hun har beskyttere høyt oppe i staten. Ellers har hun venner og fiender både i det kriminelle miljø og i politietaten. Frøken Zawa later til å sette stor pris på biljakter, filterløse sigaretter, eksplosjoner, pistoldueller og generell håndgemeng.

B) Norsk tegneseriefigur, første gang utgitt i antologien Mix i 1990, sist i bladet Max i 2004. Hrm. Serien har også operert i AgentX9, X9-spesial, danske Extrem Action, StudVest, Dagbladet, Mute, pluss et par solo-album.

Okay, det var kortversjonen. Flere detaljer følger.